|
|
|
Nyheter
Slade: John Berry (bass), "originalmannen" Don Hill og ny-gitarist Steve Whalley. Foto: Ole Foss
Slade leverte varene
KONSERT
Årets store retroaften
Anmeldt av Ole Foss
Med: Slade og Made in Japan
Sted/tid: Eidehallen lørdag
Publikum: over 800
Terning: 4
I hvert fall så lenge det varte, hadde Slade størstedelen av et halvstort
publikum i Eidehallen i sitt glamorøse grep. Men vi glemmer det fort igjen.
"Fastfood Rock 'n' roll" kan man kalle lørdagens store Eide-konsert.
Jo da, vi har en retro- og glambølge over landet som stemmer Wig Wam inn i
Grand Prix. Og det var de eneste (?) gjenlevende kongene på haugen som gjestet
oss. Arrangør Eide Velforening kan føle seg minst like vel som før konserten.
For dette var god næring for dansesugne, og ikke et golv var tørt!
Kombinasjonen plastpils og rytmisk sportsgymnastikk av dette slaget lar seg
lykkelig forene i Eidehallen. Slade leverte varene på beste, heseblesende,
gitarøsende, skrålende vis. Nesten som vi husker dem fra tidlig 70-tallet. Bare
litt mer glam (også i norsk betydning) og desto mindre innovativ rock anno
2005, sånn sett.
.jpg)
Dans: Ikke smekkfullt, men likefullt dansbart i Eidehallen. Foto: Ole Foss
Partybombe.
Slade er alle fotballsangeres "mor", og fortsatt (og for evig?)
holder de seg på skråletoppen med sin kraftfulle, unisone sang, med pumpende
rockerytmer og riff nok til kjempehallåi. Helt partybombe! Derfor kunne både
Slade, Eidehallen og de energiske og dyktig arrangørene godt fortjent enda
flere enn de vel 800 tilskuerne som fant vegen. Ikke lite det heller, og de
sang med, bevares!
– Ja, det kunne godt ha vært en 3-400 til her, utbryter Arne Birger
Silset, en av arrangørene og primus motor i staben. Han betjener tappert krana
til et øltørst og festestemt publikum. Sammen med et velsmurt apparat av
frivillige laget han et prikkfritt arrangement.
– Det er jo moro da, og en tenker ikke så mye på slitet.
Tett foran scena.
Dansegulvet foran scena fylles av både danseglade og rockeentusiaster med
kameramobiler, bærbare øl, lightere (jo da, "My, oh My" er en
skikkelig lighterlåt) og videokamera for forevigelse av de bemerkelsesverdig
spreke veteranene. Bandet er bare halv-Slade, for sjefs-Slader'n Noddy Holder
er jo ikke med lenger. Det er derimot gitarist/sanger Don Hill og krafttrommis
Don Powell. Og med den stødige John Berry på bass og den desiderte showmann og
svært habile gitarist Steve Whalley med på laget lukter det fortsatt Slade uten
å stinke. Hit-låtene haglet fra bandet, vi skrålte og klappet, mens noen
klappet sammen på det våte underlaget. Overraskende få, forresten.
Made in Japan innfridde.
Mange var kommet for å få store, tunge doser Pink Floyd på resept. Og
ble storligen imponerte. Romsdalskonstellasjonen Made In Japan serverte så nær
opp til autentisk lyd og spill at det godt kunne vært playback. Noe det også
var innimellom, for helikoptre og kassaapparater var definitivt ikke spilt inn
på Årø eller på Prix, Eide. Men både sang- og instrumentalprestasjonene gjør
likevel gruppa til norgesmestere i Pink Floyd, tør jeg påstå. Første sett
skjemtes av noe uryddig og massiv lyd, mens "desserten" Dark Side of
The Moon, ytet mer rettferdighet også for de strålende kordamene. Made in
Romsdal, i motsetning til mye av det som kom på storskjermen. Folk fikk mange
decibel for pengene, og det er vel slik de vil ha det de som leverer lyden?
Ikke alle som tar imot, dessverre.
Både vakter og politi kunne fortelle om en grei kveld, og været kunne de ikke
gjøre noe med.